Gleden over x

Har du følt gleden over å skjønne poenget med x, eller over å vite hvorfor skismøring virker?

Det skjærer seg bekymringsrynker i pannene til næringslivsledere og universitetsfolk om dagen. Stadig færre ønsker å studere matematikk og fysikk. Hvordan kan vi bli en IT-nasjon, hvordan kan vi satse på kunnskapsindustri og teknologi, dersom ingen vil lære seg de helt grunnleggende disiplinene for å komme noen vei?

Flere burde være bekymret. Det er ikke bare vår evne til å produsere og henge med i teknologiutviklingen som står på spill. Det dreier seg om viktige verdier i et kultursamfunn: Troen på at logisk tenkning kan gi forståelse, nysgjerrigheten på hvordan skaperverket henger sammen, verdien av å vite og ikke bare føle. Jeg undrer meg på om årsaken til krisen for realfagene ligger i at disse verdiene er kommet i miskreditt.

«Vi vet at realister har kunnskaper som er nyttige for samfunnet, og at disse kunnskapene gjør deg ettertraktet, verdsatt og verdifull på arbeidsmarkedet», står det i studiehåndboka for realfag ved Universitetet i Oslo. Jeg tror ikke dette er ord som skaper gjenklang hos dagens unge mennesker. De er først og fremst ute etter å oppleve livet, etter å utvikle seg som hele mennesker. Å være til nytte for samfunnet og ettertraktet på arbeidsmarkedet, kommer lenger ned på lista over hva som betyr noe.

Jeg husker ennå gleden jeg følte den gang jeg skjønte hva en x kunne brukes til. En liten bokstav som snek seg som en hemmelig agent inn i et problem, for så å komme ut med løsningen – det var en åpenbaring. Jeg var så heldig å gå på framhaldsskolen, der matematikk ikke var det ork det senere ble i gymnaset – en overveldende mengde vanskelige oppgaver som skulle føres inn med blått blekk. Først i Ma5 på Universitetet fikk jeg igjen en åpenbaring. Denne gang av skjønnheten i de logiske strukturene som matematikk egentlig består av.

Jeg har vært heldig. Svært mange møter matematikk som noe ubegripelig, noe de like gjerne kan gi opp å skjønne noe av. Det er tørre puggeoppgaver og prøver med dårlige karakterer. Kort sagt: Noe man er lykkelig over å kunne slippe unna.

Jeg har også vært så heldig å ha Helmuth Ormestad som lærer i fysikk. Han innledet timen i varmelære med å spørre hvorfor skismøring kunne gi både god gli og hjelpe mot glipp. Samtidig lot han oss forstå at løsning av praktiske spørsmål ikke var den eneste grunnen til å studere fysikk, at det dreide seg om en ånds-vitenskap. Deklamering av Faust på tysk hørte med til hans fysikkforelesninger.

Er ikke problemet nettopp at matematikk og fysikk er blitt redusert til praktisk verktøy for teknologien? At vi assosierer fagene med atombomber og miljø-ødeleggelse, ikke med kunst og filosofi? Men Pythagoras, Descartes og Leibniz var store matematikere fordi de var filosofer. Newton ville forstå hvordan Guds hånd styrer verden. Derfor ble han fysiker.

Det er ikke slik vi møter matematikk og fysikk i skoleverket. Nysgjerrigheten, undringen, gleden over å kunne løse problemer må vike for frykt og oppgitthet over noe ubegripelig og livsfjernt. I stadig større grad møter elevene lærere som selv har opplevd fagene som plagsomme og kjedelige, og som derfor ikke har noen bakgrunn for å formidle dem videre.

Matematikken reduserer slett ikke verden til det som lar seg uttrykke i tall. Matematikk er en disiplin for å kunne håndtere abstrakt tenkning. Fysikken kobler denne tenkningen til den virkelige verden. For at dette skal kunne gi mening, må vi tro at den virkelige verden og tankens verden henger sammen. Det er ingen selvfølge – faktisk tror jeg det forutsetter en tro på en Skaper. Er det her problemet ligger?

Selv fulgte jeg tidsånden og gikk over til humanistiske fag på tampen av 60-årene. Men jeg er takknemlig for at jeg har lært matematikk og fysikk. De er dypest sett dannelsesfag, fag som former en personlighet. Vi blir et fattigere samfunn om de forsvinner.

Erling Rimehaug er samfunnsredaktør i Vårt Land

(Artikkeldato: 9. Mar 2001)